goodbye, paris

I morgen reiser jeg hjem. Jeg og Andromeda skal dele taxi til flyplassen for hun skal til australia og besoeke moren. I gaar kveld gikk det plutselig opp for meg at jeg skal reise hjem. Tror kanskje det var fordi jeg begynte aa pakke. Og oppdaget at jeg ikke fikk plass til alt i kofferten. Til tross for at jeg allerede har plassert en 25kg koffert hos Andromeda. Man sier at man samler med seg saa mange ting gjennom et liv, men jeg har allerede alt for mye! (loppemarked i paris til vaaren?)
Ikveld skal jeg paa Christmas party til Jaco, jeg gleder meg til det. Leiligheten hans er ganske stor med tanke paa at han bor alene, og den er alltid fullstappet av folk, det er folk overalt, i stua, paa soverommet, paa badet, i gangen, paa kjoekkenet. Herlig!
Min siste dag i Paris:
dra paa jobb fra halv ti til to
handle siste julegaver paa vei til Starbucks
moete Sharlene fra Perth paa starbucks halv tre
tatle med sharlene i en time, drikke mokkakaffe med pralin
printe ut reiseplan, ringe to stk i hillsong, sjekke konto
dra innom jobben til Andromeda og levere en dvd
handle ferdig
dra hjem
pakke ferdig
dusje og kle meg
vaere hos Jaco kl seks for aa gjoere klar til fest
fest klokken aatte
feste
feste
feste
sove


Man vet man er kontrollfreak naar man skriver maa-huske-aa-gjoere-liste paa sin egen blogg.


En ting jeg vet jeg skal gjoere naar jeg kommer hjem, er aa se hjemme alene 1. Kongefilm! Det blir ikke jul uten. Og grinchen. Og spise mange noetter.

Egentlig saa har jeg det alt for godt. Av og til foeler jeg meg litt bortskjemt. Selv om jeg vet jeg har fortjent ting. Selv om jeg vet at ting ikke alltid har vaert saa bra som de er naa. Kanskje foeler jeg meg litt som et forbrukermenneske? Et produkt av den vestlige konsumerverden, og det er ikke akkurat noe aa vaere stolt av. Jeg bruker for mye penger. Jeg kaster sko selv om de ikke er utslitt. Jeg kjoeper klaer selv om jeg allerede har klaer i skapet. Jeg bruker masse penger paa musikk. Og mat. Og fornoeyelser.
Rutger er 18 aar og kommer fra Amsterdam, han gikk i spraakklassen min og var en av dem jeg var mest med paa skolen. I januar reiser han til India i et halvt aar for aa jobbe paa et barnehjem. Han har spart opp penger gjennom hele vgs og skal betale for alt selv, flyreise, overnatting, mat. Bare for aa hjelpe andre. Jeg blir saa ydmyk.
Vi trenger aa vaere mer oppmerksom paa hvor bra vi har det! I hvertfall vi i Norge. Vi har det alt for bra. Det merker jeg enda mer av naar jeg er i Paris. Tenk, det er mer enn 10% av paris' befolkning som er uten arbeid. Av byens 10 millioner innbyggere blir det mer en en million. En million mennesker som ikke vet hvordan de skal klare seg fra en maaned til den neste.
Vi ser en del av dem i Hillsong. De kommer til gudstjenesten, de eier ikke flisa i veggen, men likevel, LIKEVEL, gir de penger til menigheten. Bare fordi de vet at det en gang kommer tilbake til dem, fordi de er takknemlige for hva Gud gjoer for dem, for hva Hillsong gjoer i Paris.
Naar var det sist gang du ga penger uten aa ville ha noe tilbake? Eller ga mer enn du hadde.

"keep vigilant watch over your heart, that's were life starts" (proverbs 4,23)