Jeg har funnet en ny yndlingsfilm.
Veldigveldig bra.
Kanskje folk ikke er enig med meg.
Jeg håper nesten det.
Det er ikke vits i å fortelle alt som skjer og sånn, det ødelegger litt å trekke frem noen ting og utelate andre. Men filmen handler om å føle seg fortapt, både fysisk og emosjonelt. En amerikansk skuespiller (Bob, spilles av Bill Murray) kommer til Tokyo for å lage en reklamefilm, mens en jente (Charlotte, spilles av Scarlett Johansson)er gift med en fotograf og er med ham til Tokyo hvor han har et oppdrag. De to møtes tilfeldigvis på hotellet de bor på, og utvikler et slags forhold, som baserer seg på de følelsene de deler om å prøve å finne seg selv. Det er ikke et kjærlighetsforhold, men mer at de finner seg selv i hverandre.
Jeg satt helt fascinert gjennom hele filmen, den gjorde noe med meg, men jeg vet ikke hva. Kanskje det var stemningen, de usagte følelsene, lydene. Jeg kjente meg igjen ihvertfall, ikke bare fordi jeg har vært der, men mest i dialogene, og i tankene til Charlotte. Denne skal jeg garantert se mer enn en gang, i en mørk stue, med tøfler på beina, pledd i fanget og en stor kopp te.
1 comment:
e liker faktisk isje den filmen!
trodde e kom t å like den, men e trenger lissom noe som skjer i filmer! så e lengta litt etter det da..
Post a Comment