Norsk

Av og til kjenner jeg at jeg savner litt å skrive på norsk. Merkelig, egentlig! Jeg gjør det jo hele tiden ellers.
Norsk og meg har et litt anstrengt forhold. Jeg føler meg liksom så lite norsk. Det er et eller annet som mangler, og jeg kan ikke forklare det. Selv om jeg bare har bodd i utlandet i ett år, så har jeg alltid følt meg...annerledes. Hatt en sånn syk trang til å reise bort, flytte. For eksempel har det aldri falt meg inn å ha BSU- konto. Hvorfor skal jeg det, liksom? Jeg skal jo aldri bo her mer.

Men kanskje jeg skal det likevel. En vet jo aldri. På en måte har jeg veldig lyst. Tanken på å bo i et land som er "mitt", hvor jeg kjenner kulturen, språket, gangen i ting. Spesielt i forhold til det å kjøpe hus, pensjonssparing, når evt unger vokser opp, osv osv. Det er jo mye lettere. Men når folk snakker om sånne ting, når jeg hører folk på jobb sitte og diskutere kontantstøtten, at de har kjøpt ny bil på Sven Kvia, at det var et "jysla folkaliv i Vågen i går kveld", da føler jeg meg som en som egentlig ikke hører hjemme i det, som er utenfor.
Jeg tror ikke det har noe med at jeg bor i et annet land. 20 år i Norge og 1 år i Frankrike liksom, jeg har jo ikke akkurat vokst opp i en annen kultur.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, egentlig. Tor Olav har det også sånn. Tre år i Tokyo, japansk forlovede/kone, og så vil de bo i Barcelona. Av og til tenker jeg på hvis vi hadde vært flere søsken, om de og hadde vært sånn. Mamma og pappa er ihvertfall ikke noe spesielt glade i å reise til utlandet, så vi har det ikke fra dem i hvertfall.

Kanskje det er Gud som har villet det slik. Planlagt meg til å ha språkøre, evnen til å lære språk fort, evnen til å tilpasse meg lett. Lysten til å leve i verden (men ikke AV verden, ha ha), følelsen av å høre til et annet sted enn Norge.