Satt nettopp og hørte på en nyere versjon av Jeff Buckleys album "Grace" som jeg kjøpte for litt siden. Jeg har som regel til enhver tid et yndlingsalbum, og nå for tiden er det denne. Jeg elsker sangen "Last Goodbye", og ikke minst "Grace". Men den beste må være "Hallelujah". No offence, Leonard Cohen, men det er ingen som slår Jeff Buckley på denne sangen. Han har en egen innlevelse når han synger. Eller sang, ettersom han jo er død.
Og det bringer meg til det jeg satt og tenkte på. Mennesker som har et fantastisk talent og som dør i ung alder. Hvorfor er det slik? Og hvorfor må jeg være fan av dem alle sammen? Ta James Dean, for eksempel. Utrolig bra skuespiller. Eller det vil si, han spiller ikke, han er rollene sine. Og så går han hen og blir drept i bilulykke, 24 år gammel. River Phoenix. Vel, det var kanskje selvforskyldt, men likevel. John Lennon. Marilyn Monroe. Jim Morrisson. Sylvia Plath. Elvis. Ok, han var kanskje litt mer gammel igjen da (sett i mine unge øyne). Ligger det noen mening bak det? Er det hele en del av Guds plan at de skal dø fordi de har en større oppgave foran seg? Må de dø unge for å få anerkjennelse?
Om de er døde eller levende forandrer hele vårt syn på hva de har gjort tidligere. Hvis man for eksempel sammenligner James Dean med Marlon Brando, som levde til han var godt over sytti, hvem står sterkest i kurs hos jenter verden over? hm... en fyr på 24 år som levde på 50tallet, eller en pensjonist med en rekke 80tallsroller bak seg? Vanskelig, den der... :)
Jeg liker å tro at alle disse personlighetene står på rekke og rad i himmelen når jeg en gang kommer dit. Det hadde vært en bra mottakelse!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment