syn på Gud

I kveld gikk jeg tur med min beste venninne Elise, og vi hadde en ganske fin samtale om det å være kristen og hva kristendommen egentlig innebærer. Jeg liker samtaler hvor det er litt uenighet, men hvor ingen av partene prøver å overbevise den andre om at sine synspunkter er de rette. En slags nøytral diskusjon. En slik samtale hadde vi ikveld. Både Elise og jeg er kristne, men på en ganske forskjellig måte. Elise har beholdt barnetroen og har et mer generelt forhold til Gud, litt avstand kanskje, mens jeg ble kristen ganske sent og er derfor mye mer personlig i min tro enn henne. Vi snakket om hvordan mange kristne miljøer er i Norge, spesielt i statskirken. Jeg er aktivt med i et kristent miljø og har mange kristne venner, mens Elise ikke er det. Vi snakket om hvordan kristne fremstår for de som ikke er det. Hun mente at en kan dele kristne inn i to kategorier: de såkalt gladkristne, og de kristne som hever seg over ikke-kristne og lever i en lukket, eksklusiv klubb. Først vil jeg protestere, men så tenker jeg: er det slik mange er? Er det slik vi er? Jeg begynte å tenke på hvordan jeg som kristen oppfatter andre kristne, og dessverre må jeg si meg enig i en del av det hun sier. Selv om det blir feil å dele inn i kategorier; tro meg, kristne er like forskjellige som andre, syns jeg at det finnes alt for mange kristne som ikke "practise what they preach" (finnes det et bra uttrykk på norsk? :)). Som kristen syns jeg det er viktig å være et godt medmenneske, å ikke dømme noen, å gi tid til andre mennesker, å fortelle andre om Gud, og å vise andre mennesker hvor bra det er å være kristen. Men det viktigste er å være genuint interessert i andre mennesker, ikke bare bry seg fordi det er det Bibelen sier en skal gjøre. Kanskje det er her begrepet gladkristne kommer inn. Mennesker som er kristne og som vil være lik Jesus i måten å omgås mennesker på, men som egentlig ikke bryr seg en døyt av det du forteller om og heller ikke har empati for det de hører. Jeg er redd for å skjære folk under samme kam her, og å fremstille det for mye i svart-hvitt, men i og med at det er så viktig for oss å gjøre andre kristne, har det veldig mye å si hvordan vi opptrer overfor andre; hvordan vi blir oppfattet. Jeg har vært mer i ikke-kristne miljøer enn i kristne, og oppfattet mye skepsis til kristendommen. Kristne trenger å komme ut og virkelig snakke med folk, ikke minst i ikke-kristne miljøer.
Jeg kjenner jeg blir litt gira av dette! Det er et spennende tema. Ingenting er så personlig som religion. Det er utrolig mange temaer og problemstillinger å ta fatt i. Og det beste er at en nesten aldri blir utlært, det er alltid noe å lære og erfare. Jeg har såvidt begynt...