komftur

For de som ikke har fått det med seg, er jeg konfirmantleder i Vardenes kirke. Vi var på leirtur ei helg for et par uker siden, til Vaulali (Eller Aust-Berlin som noen kjenner den som..), det var gøy. Hektisk helg, mye å gjøre, men det er gøy å få litt ansvar og. Det å jobbe med konfirmanter er ganske spennende egentlig, de er i en veldig utviklingsfase og alle er så forskjellige. Samtidig er de i en påvirkningsalder, og da er det viktig å kunne gi dem den rette påvirkningen ("det e skamkult å ver kristen"). På lørdagen så vi the Passion of The Christ, og den ble ganske sterk for mange. Selv om vi hadde forberedt dem på filmen hele helgen (temaet for konfturen var påske), gjorde filmen et sterkt inntrykk på mange, noen var helt stille, noen satt og gråt (meg inkludert) mens andre måtte gå ut fordi det ble for mye. Etterpå satt vi i grupper og snakket om filmen. Jeg prøvde å forklare hvorfor så mange reagerer med å gråte og sånn. Ikke bare er denne historien sann, at det faktisk har skjedd, men for oss som er kristne blir det som å sitte og se på at en av foreldrene, søsken eller andre nære familiemedlemmer blir behandlet på den måten som Jesus gjorde. Men selv om det er viktig å påminnet om det som skjedde og hvorfor vi kaller oss kristne, syns jeg det er synd at det må gjøres med såpass sterke filmeffekter og scener. Men det er vel kanskje det som trengs for at noen skal ta det inn.
Ellers var jeg, Elisabeth og Kai nattevakter natt til søndag, tålmodighetstest det ja. Å springe ute halv to på natta kan jeg leve med, da er jeg klar til å prøve å få dem til å holde seg inne på rommene sine og sove, men når klokka nærmer seg halv seks og det er sånn ca 10-15 konfirmanter som springer rundt i mørket ute og gjemmer seg i skogen, gidder du rett og slett ikke mer. Kai var brannvakt og gikk til kl 7, selv la jeg meg 6 og sto opp 8. Mandagen var blåmandag, for å si det sånn... Men det er gøy og!
Å være med konfirmanter får meg forresten til å føle meg gammel. Det er kanskje en fornærmelse mot de som er eldre enn meg, men når jeg tenker tilbake på da jeg selv var konfirmant så jeg på de som var 20 år som etablerte. Blant annet tenkte jeg at når jeg selv en gang ble 20 (om maaaange år) ville livet mitt se slik ut:
- full gang med utdannelse som dyrlege
- kanskje gift, ihvertfalll forlovet, og ihvertfall en kjæreste som er på vei til å fri
- egen leilighet i en annen by, kanskje også et annet land
- masse penger
- ingen bekymringer, og ihvertfall ikke om skole og lekser
- sertifikat og egen bil som er helt ny og som jeg har kjøpt selv.

Vel altså, jeg har oppfylt sånn ca 0 av disse kravene. Eller 1/2, siden jeg holder på å ta lappen. Snakk om skyhøye forventninger!
Nå ser jeg på det å bli 30 år som laaaangt frem i tid, da er jeg gammel da! (neida). Men jeg har bare én forventning: Jeg skal leve, og jeg skal gjøre det med glede. Så får resten komme som det vil.