DTS

I dag er jeg litt melanskolsk, kjenner jeg. Det er ikke ofte jeg er det, ihvertfall ikke i det siste, men i dag er litt sånn u-dag. En sånn "dette skal jeg finne lærdom i"-dag.
Jeg fikk mail fra Youth With a Mission om at jeg er tatt ut til å begynne på DTS'en som begynner i juli. Tror jeg har skrevet noe om dette i det tidligere blogginnlegg.

Uansett, jeg sendte inn en omfattende søknad (legeattest og referanser og motivasjonsbrev og hele pakka) for ca halvannen måned siden. Så, for ca to uker siden kom jeg frem til at jeg ikke kunne reise likevel.
Kjempesurt.
Og har gått og forberedt meg på å må si nei hele tiden i tilfelle jeg skulle komme inn. Likevel, når mailen kommer, og de ønsker meg hjertelig velkommen og gir meg litt praktiske opplysninger før avreise og sånt, er det veldig trist å måtte si nei. Jeg trodde ikke det skulle bli så fælt. Jeg var jo forberedt må å måtte gjøre det, har tenkt på det i to uker, likevel satte det meg litt ut å måtte si nei til en sånn kjempesjanse.

Og så blir jeg litt sånn: javel, hva nå? Er det ikke bruk for meg eller? Jeg ville jo dra til sørøstasia og bruke 5 måneder på å hjelpe andre mennesker i stedet for å tenke på meg selv hele tiden, jeg hadde så lyst å være i et kristent fellesskap og vokse i troen og hjelp andre gjennom arbeid, jeg ønsket virkelig å være i tjeneste og være til hjelp for andre. Dette høres kanskje litt vel over-idealistisk ut for noen, men tror meg, jeg hadde virkelig behov for å gjøre det.
Så nå prøver jeg å finne ut av hvorfor det ikke var meningen at jeg skulle dra, for det er det jo. Når det ikke lot seg ordne var det heller ikke meningen at jeg skulle gjøre det. Til og med folkene fra YWAM sa at Gud har en plan for meg uansett, det var litt gøy å høre!

Kanskje det er meningen at jeg skal starte akkurat der jeg er, å være et godt menneske for andre rundt meg. Kanskje jeg trengs mer i mitt eget dagligliv enn i fattigdommen i Malaysia, at det er derfor jeg ikke kan reise. Jeg håper det. Jeg får høre at det betyr at det er noe fint i vente for meg i Paris, som jeg skal få oppleve i stedet. Det er så kjekt å høre sånn!