en takk

Jeg tenker på alt jeg har gjort i det siste. Hvordan livet mitt har forandret seg. På alt jeg har oppnådd.
Det er lett å bli egoistisk og tenke at alt dette har jeg klart, så flink er jeg, se hvor god jeg er.
Men sannheten er at jeg er ingenting uten Gud. En ganske sterk innsikt, får en si, for ei jente som ikke har vært så veldig kristen de siste årene. Men jeg kommer meg..
Han har gitt meg alt. Det er på grunn av denne troen at jeg har kommet hit jeg er i dag, med mine drømmer, mine tanker og mine planer. Uten Ham strevde jeg rundt og fikk ikke til noen ting. Det høres kanskje selvfornektende ut, men det er jo sant! Jeg ser på livet mitt før og etter og det kan ikke sammenlignes. Ingen har tvunget på meg dette, ingen har forsøkt å overbevise meg.
Før satte jeg Gud i andre rekke. Eller kanskje tredje, noen ganger også fjerde. Og sikkert femte.
Nå prøver jeg å gjøre motsatt. Først Gud, så alt det andre. Folk kan være så uenige de bare vil, men faktum er at jeg har aldri, aldri vært så lykkelig som jeg er nå. Jeg har aldri hatt så mye håp, så mye glede, så mye styrke.

Oj, dette var kanskje et litt personlig innlegg. Kanskje jeg ikke burde skrive det, men heller tjase i vei om alt det andre jeg tenker på, alle de vanlige hverdagstingene.
Men kanskje jeg burde likevel?