Melankoli

Det er et fint ord, forresten. Melankoli. Jeg kjenner litt på den følelsen akkurat nå.
Vet ikke helt hvorfor. Tror kanskje det er fordi jeg tenker på det som skjer om en måneds tid. Jeg burde jo være glad. Se hvor heldig jeg er! Jeg skal flytte til Paris.

På en måte gruer jeg meg. Ikke på grunn av de vanlige tingene: nytt sted, nye folk, nye situasjoner. Det gleder jeg meg til. Ser frem til det.

Men jeg gruer meg til å si farvel til alt dette. Alt dette som er kjent og vanlig. Jeg som ikke liker det en gang.
Jeg liker ikke denne byen.
Jeg liker ikke dette været (vel, bortsett fra sommeren da..).
De fleste vennene mine har flyttet bort, min eneste bror bor i Japan. Jeg er lei av foreldrene mine. Jeg er lei av å ta bussen til byen, å handle på den samme matbutikken, se den samme utsikten, tråkke i de samme gatene.

Hvorfor klager jeg sånn?
Hvorfor er jeg trist, egentlig. Når jeg burde være glad.

Jeg er redd for at alt forsvinner når jeg reiser. Å bo seks år utenlands, hvis det går etter planen, forandrer greit mye.
Jeg har alltid vært steinklar til å flytte utenlands, jeg har alltid hatt lyst til å gjøre dette!
Og nå gjør jeg det.
Går det an å si at jeg er redd? Kanskje er jeg det. Redd for at jeg skal bli glemt. For at jeg er en helt annen når jeg kommer hjem på ferier. For at jeg kanskje aldri kommer tilbake.

Men jeg vet det er på tide. Det er på høy tid at jeg flytter. Drømmer kan også bli overmodne.
Jeg er glad for at jeg gjør dette. Og jeg vet at innerst inne er jeg kjempekjempekjempeglad over alt det fantastiske som venter meg. Som muligens venter meg.

Jeg fant et fint ordtak som jeg har tygget litt på:


"Skip i havnen ligger trygt, men det er ikke det skip er bygget for".