venner, min venn

Jeg satt og jobbet meg gjennom noen esker som er tatt ned fra loftet, og kom over en slags minneboks med alt fra bilder til kort og brev og utklipp. Det var så gøy å kikke gjennom! Masse bilder fra ungdomsskolen. Den tiden var forresten preget av mye rare følelser. Det er jo alltid sånn på ungdomsskolen at det er en del mobbing og erting, jenter kan være utrolig frekke! Jeg vil påstå at jenter går gutter en høy gang når det gjelder mobbing. Gutter tar det ut fysisk, direkte, mens jenter driver med psykisk terror. Baksnakking, hvisking og tisking, utfrossing...
Jeg opplevde en god del mobbing på ungdomsskolen. Kanskje var det den verste tiden for meg.
På barneskolen var jeg alltid den selvstendige, den som vågte å være barn, som hadde flest kjærester, som hang med gutter og som sa i fra, som lekte og så på barne-tv. Og det var helt greit, liksom. På ungdomsskolen forandret alle seg til å ville være ungdommer, være kule, tøffe seg, og så videre og så videre. Jeg skal vedde på at de fleste kjenner seg igjen i dette, både gutter og jenter.
Jeg ville bare være meg selv, slik jeg alltid hadde vært, og det likte folk dårlig. Det passet liksom ikke at ei jente på 13-14 år kunne være selvstendig og gjøre egne ting når gjengmentaliteten var så sterk som den var. Jeg har blitt kalt mye rart opp gjennom årene, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg lå hjemme og gråt. Folk som jeg trodde var venner snudde meg ryggen av frykt for selv å bli mobbet. Så teit, egentlig! Så meningsløst.
Samtidig var det også en veldig bra tid, for jeg hadde noen veldig fine venner. Veldig fine faktisk! Hang masse med Stine, Randi og Åshild, og var med i miljøet i kirka, ble kjent med Eivind, Even og Kai, reiste på leir, ble kjent med Nina, Ingrid, Hilde, Mette og alle de andre i hestemiljøet. Jeg er så glad i vennene mine. Både de jeg hadde da og de jeg har nå. For dette er så viktig, å ta vare på vennene sine. Uten venner har en ingenting. Jeg trodde alltid at en var først rik på venner når en hadde mange av dem, når man hadde stor vennegjeng, men det stemmer ikke. Har du én god venn, er det nok. Ofte er dét hundre ganger bedre enn mange venner som du kanskje bare har et halvveis-forhold til.
Jeg er avhengig av venner. Jeg trenger ikke å være sånn kjempesosial, jeg er mer innadvendt enn jeg er utadvendt, men det å ha venner, å bruke tid på venner, det er så viktig. Jeg håper jeg kan være en like god venn som mange jeg kjenner er. Kanskje det er den beste meningen med livet. Å være en god venn for andre, for både kjente og ukjente. Tror kanskje det er det.
Egentlig betyr det ingenting hva jeg gjør med livet mitt. Jeg vet at Gud har en plan for meg, og jeg vet at det rikeste livet er når du deler av deg selv med andre. Når du bruker tid på andre. Det må jeg bli flinkere til... Jeg som alltid liker å dille rundt med mine egne ting, mine egne tanker. Det var dette jeg tenkte på når jeg søkte på DTS. Å ofre meg selv litt. For andre.
De som sier at når du gir av deg selv, får du mer igjen, har helt rett. Det står til og med i Bibelen. Mange kvier seg for å gi av seg selv, ikke bare av sin egen personlighet, men også av materielle ting, og av tid, for de er redde for å stå igjen på bar bakke. For ikke å ha nok til seg selv. Survival of the fittest.
Jeg tror det er omvendt. Jeg vet det er det. Når du gir av deg selv føler du deg bedre, når du deler tanker med andre føler du deg sterkere, når du er gavmild er folk gavmilde tilbake.