Her jeg sitter og har en pause fra pakking og listesjekking og sending av mail og rydding i papirer og planlegging av nærmeste fremtid.....

Jeg kom plutselig på at det er to dager til jeg reiser til Japan.



For de som reagerte på denne setningen kan jeg si at jeg har vært klar over det lenge og at jeg har penger, pass og flybillett i orden. Så kan jeg også si at jeg ikke er helt meg selv for tiden. Uten sammenligning med personlighetstesten fra forrige innlegg forøvrig, har jeg lagt merke til at jeg ikke er spesielt takknemlig.
Jeg synes ikke jeg verdsettter ting godt nok. Tenk at jeg er blitt vant med tanken på å flytte til Paris! Tenk at jeg ikke tenker noe nevneverdig over det å reise til Japan.
Så jeg skal prøve å lette min egen samvittighet litt:

Tusen tusen takk for at jeg er så ufattelig heldig at jeg skal reise med fly helt til den andre siden av jordkloden, på kontinentet Asia, til et land det slettes ikke er vanlig å reise på ferie til, og besøke broren min. Uendelig takk for denne turen som jeg tror kommer til å bli et fint sommerminne.

Tusen tusen takk for at jeg er så ufattelig heldig at jeg skal flytte til Paris, og får muligheten til å lære meg et annet språk flytende slik at jeg kan kommunisere med flere mennesker, og får bo og leve i denne faregrike, pulserende storbyen som de fleste bare reiser på ferie til. Uendelig takk for at jeg kan være med i Hillsong og komme inn i et kristent nettverk fra dag én.

Sånn.