Hvorfor jeg er lykkelig

I forbindelse med at jeg nå flytter til Paris har jeg fått mange rare kommentarer og spørsmål fra folk, men også veldig mange oppmuntrende ord. Tusen takk, folkens!Det varmer mitt hjerte.

Det som går igjen, er kanskje kommentarer jeg får fra mennesker som er eldre enn meg. Jeg tenker på folk fra 30 år og oppover, folk jeg jobber sammen med, tidligere lærere, tanter og onkler, naboer, venners foreldre, mine foreldres venner....

"Tenk, det er nå du lever!"

"Du opplever høydepunktet i ditt liv nå, vet du det?"

"Ååå, bare jeg var ung igjen."

"Jeg minnes da jeg selv var tyve år."

"Din beste tid er nå!"

"Du her hele verden for dine føtter."

"Og du får det aldri igjen!"

"Du er heldig du, fri og frank."

"Bare jeg også kunne ha reist. Jeg husker jeg hadde lyst til det da jeg var på din alder. Men nå....Mann/kone og barn og huslån og greier. Nei, det går nok ikke."

"nyt friheten mens du kan!"



Jeg får lyst til å fike til dem.





Misforstå meg rett, jeg blir veldig rørt av at folk bryr seg om hva som skjer i livet mitt, men jeg blir provosert av deres egne holdninger.

For det første: Min beste tid er ikke nå. Det vil si: Den er NÅ, og om noen år, og når jeg er tretti, og når jeg er førti, og når jeg blir bestemor, og når jeg er pensjonert..
Den beste tid er universell, den er aldri forbeholdt bare ungdommen. Det å leve og med den levestandarden vi i Norge har, det er en frihet i seg selv. Den beste tiden er det øyeblikket du lever i, akkurat her. Nå. Gammel eller ung.
For det andre: Hvem har sagt at det er for sent? Hvem har sagt at det er bare ungdom som kan ta sjanser, som kan leve livet, som kan forandre seg, som kan velge annerledes, som kan gå nye veier. Alle kan! Absolutt alle. Klart det finnes hindringer, men alt er fremdeles mulig. Hvis jeg hadde hjerne til å reflektere da jeg var tre år, skulle jeg sagt til mine foreldre: Drit i om dere har to barn på tre og syv år! Reis ut i verden! Flytt til en annen kant av landet! Begynn på den utdannelsen! Ta oss unger med på lasset.
Det å få andre mennesker til å forstå dette, til å forstå at de fullt ut har muligheten til å ta sjanser, til å forandre på ting, til å være frie mennesker, gjennom hele livet sitt, det er kanskje mitt hjertebarn. Kanskje er det dette jeg brenner for mest av alt. Folk må våkne opp!
Jeg diskuterte dette med en kollega på jobb en gang rett før sommeren. Hun er en skikkelig sprudlende dame i slutten av trettiårene, med mann og to barn. Hun fartet en del rundt som ung, bl.a traff hun sin amerikanske ektemann da hun jobbet som sykepleier i New York. Det virker som om hun trives kjempegodt med livet sitt nå. Hun fortalte meg at jeg var så utrolig heldig, "du er kanskje ikke klar over det selv, men denne tiden du har foran deg nå er den beste tiden i hele livet. Nyt det, grip tak i det, slå ut håret! Du får det aldri igjen. Om femten år kommer til å se tilbake på denne tiden med lengsel."

Hun fikk jammen høre det etterpå.

Men jeg kan godt forstå henne, det er noe spesielt med denne tiden, og selv om jeg er midt oppe i det har jeg perspektiv nok til å se hvor heldig jeg er og hvor mange muligheter som ligger foran meg, at det er nå jeg har flest valgmuligheter, og at jeg er i den alderen flest eldre mennesker misunner.
Jeg bombarderte henne med argumentene mine (leeeeeeeev liivet, dame!), men hun påpekte at jo, livet var bra og det var nødvendigvis ikke som ung man hadde den beste tiden, men det var noe spesielt med ungdomstiden, man fikk det aldri igjen.
Jeg sier det at det spørs hvilke idealer man går ut i fra. Vil du oppføre deg som en tjueåring, se ut som en tjueåring? Okei, da er kanskje toget gått.
Vil du leve et spennende liv, et liv fylt med takknemlighet og glede? Da er alle dører åpne. Alltid. Uansett.
Og tenk så heldig du er da! sier jeg til henne. Du har funnet mannen i ditt liv, du har to friske barn, du har en jobb du elsker, du har et stort fint hus, du har gode venner, du har et lass med minner! Du har så mye som jeg ikke har, og som ingen vet om jeg noen gang kommer til å få. Jeg vet ikke hvilke goder som venter meg, men du har fått alt dette. Det er ditt! Og du har i tillegg fremdeles hele livet foran deg. Hvis du vil gjøre noe helt nytt, vende opp ned på alt, har fremdeles muligheten. Vil du nyte det du har oppnådd, være der du er og trives med det, er det også greit.

Jeg prøver å fortelle det til venner som stresser. "Jeg må gjøre noe ut av livet mitt! Jeg må bli noe! Jeg er ung og har vakker hud, jeg har fast rompe og spenstige bein, jeg har hele livet foran meg! Tusenvis av damer og menn i førtiårene står på sidelinja og roper til meg: carpe diem! carpe diem! Jeg våkner hver dag og tenker at denne dagen skal utnyttes og nytes, før det er for sent..."

Pfffft.

Det er ikke for sent før hjertet ditt slutter å banke.