Mitt liv er ikke hva det var

Idag er jeg litt melankolsk. Jeg savner Paris, og jeg savner Hillsong. Det har vært helt greit frem til nå, men i dag, jeg har bare lyst å grine.

Jeg har bare lyst å reise ned med en gang, treffe alle vennene mine, bli fylt av lovsang, være med i teamet igjen. Jeg savner Camille, og Lydia, og Emma, og Jaco, jeg savner å synge av full hals og hoppe og danse, jeg savner å snakke med folk, jeg savner å dele ting med folk som møter Gud, jeg savner følelsen av å høre til, av å føle meg hjemme.
Jeg bør ikke klage, for snart skal jeg reise ned, og i mellomtiden skal jeg være med Kris, men likevel. Av og til er det bare så vondt. Jeg har et helt liv i Paris som ingen hjemme kjenner til, selv om jeg har snakket masse om det. Jeg kan snakke om hvordan det er på gudstjenestene, hvordan det er å være en del av alt, men det er noe helt annet å være der. Det er så sterkt. Guds kjærlighet er så ufattelig tydelig i alle mennesker, i hele rommet, hele stemningen er så intens. Men på en veldig god måte. Jeg får lov til å være akkurat den personen jeg er, uten fordommer, uten at folk på forhånd har bestemt seg for hvordan jeg er. Det er så befriende.

Jeg trenger ikke forklare noen hvordan det er å være kristen, eller hvor sterkt forhold jeg har til Gud, eller hvor mye jeg vil at Han skal ta styringen i livet mitt, for det er så mange som har det på samme måten. Hvis jeg drikker vin til maten er det ingen som ser rart på meg, hvis jeg sier at jeg aldri har stått på snowboard før, eller at jeg ikke kan spille instrumenter, eller at jeg er livredd for å ikke klare meg i livet, eller at ingen i familien min er kristne, eller at jeg ble kristen fordi det for meg var eneste utvei fra en svart tunnel, er det ingen som setter spørsmålstegn ved det. "Du skal elske din neste som deg selv, og du skal elske din Gud av hele ditt hjerte og av all din forstand" har for meg aldri vært så tydelig som det er nå.

Jeg savner å være i et rom hvor folk er overbevist om at de er elsket, overbevist om at de har hele livet foran seg, overbevist om at det finnes en mening bak alt, overbevist om at GUD er bak alt. Det er veldig bra fokus, det er så bra!
Det er så bra. Og jeg savner det. Jeg føler meg så alene. Kanskje fordi noen av de beste vennene jeg har her hjemme har reist bortsett fra et par stykker. Men mest fordi jeg for første gang føler at jeg hører til et sted, at jeg kan se for meg en fremtid der. Før har jeg aldri vært der jeg vil være, eller der Gud vil jeg skal være. På ungdomsskolen var det masse planer om videregående, på videregående var det bare hvor skal jeg flytte og hva skal jeg gjøre, jeg har aldri hatt ro.

Nå har jeg det. Nå er alt så klart! Jeg vet hva Guds plan for livet mitt er, jeg vet hva Han vil at jeg skal gjøre, jeg vet hvilke evner jeg har og at jeg skal bruke dem, jeg vet at jeg kommer til å bli noe, fordi jeg bruker gavene mine i Hans favør, jeg bruker av meg selv til fordel for Ham.

Jeg vet, jeg føler det så utrolig sterkt, at mitt utgangspunkt er i Paris, i denne menigheten, blant disse menneskene. Det er inget annet sted jeg heller vil være, fordi jeg vet at det er der alt starter. Derfor savner jeg det.