jogging

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra en joggetur. Jeg pleide å jogge mye før, men på grunn av hest og sånn ble det lite av det de siste årene. I perioder syklet jeg en mil til dagen, pluss trente med hesten, så det ble litt mye å jogge i tillegg. Men nå når hesten min er solgt, og sykkelen støver ned i garasjen, fant jeg ut at det var på tide å begynne igjen.
Én ting fant jeg ut så fort jeg begynte å jogge igjen: Jeg EIER IKKE kondis. Jeg visste ikke at det gikk an å være så sidrompa som jeg var på joggeturen idag.
Vanligvis når jeg jogger (jeg sier vanligvis, for det har da blitt et par joggeturer innimellom) går det greit i begynnelsen, så kommer jeg inn i en rytme, og da flyter det av seg selv. Jeg merker ikke hvor sliten jeg er før jeg sakker farten til gåfart mot slutten. Litt på samme måten som når man svømmer lenge i basseng og så går opp av vannet. Men idag var det melkesyre og blodsmak etter 500 meter, til tross for at jeg tok det veeldig rolig. Det føltes som om jeg hadde to dverger eller noe som klamret seg fast rundt hver av leggene mine mens jeg løp. Eller sementsåler i skoene eller noe. Det gikk TREIGT!
Uff, håper dette endrer seg når jeg kommer inn i det etterhvert. Jeg er 20 år og skal være "ung og sprek", ifølge generasjonene oppover. Tror ikke det, nei!

Men jogge, ja. Det er fantastisk, rett og slett. På skolen hatet jeg det, mest fordi det innebar å få karakter og bli veid og målt og dømt og beregnet og kalkurert opp og i mente mens en løp. Jeg hater å måtte løpe så og så langt innenfor en tilmålt tidsramme. Men å løpe for løpingen sin del, er utrolig deilig. Når en kommer inn i rytmen, når beina liksom bare løper av seg selv, når asfalten eller grusen flyter avgårde, når en løper i rytme med musikken på minidiscen (musikk er OBLIGATORISK), det er helt skjønt.
Bare jeg får sidrompa mi ut av sofaen, vel og merke....