be og du skal få svar!

Jeg har vært nokså stressa i det siste pga eksamen og sånn, kjenner at jeg blir ganske sliten av det. Det er så mange ting jeg har lyst å gjøre, men så blir alt nedprioritert til fordel for å sitte og lese til eksamen. Det er megakjipt.
Eksamen teller så alt for mye. Når jeg sitter og leser, tenker jeg at dette må jeg få til, for da får jeg god karakter, og da får jeg et bra vitnemål, som gir meg sjans til å komme meg inn på en lenger utdanning og dermed få en skikkelig utdannelse, som igjen trengs for å få den jobben jeg har lyst på, som jeg igjen trenger for å leve det livet jeg ønsker. Ganske syk tankerekke, egentlig. Alt på grunn av en eksamen.
Men det er vel kanskje litt sånn jeg er, jeg må ha full kontroll og oversikt langt frem i tid. En egenskap jeg prøver å gi slipp på! :)

Av og til kan jeg sitte og snakke med Gud når jeg er stressa. For de som ikke er kristne høres dette rart ut, javel, og så, liksom, får du svar da eller? Men det er bare det å kunne sitte der, og øse ut alt en tenker på til en person en vet fins, om enn på et åndelig nivå. Det er ingen fordommer, ingen krav eller påstander eller ting å påpeke, Han bare lytter.
Men i dag funket det bare ikke. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Så tenkte jeg at det kanskje kunne hjelpe å slå opp i Bibelen eller noe. Tro meg, jeg er elendig til å lese i Bibelen på eget iniativ, det blir - ja, det er rett og slett kjedelig. Må bli flinkere til det. Men når jeg først leser, er det som regel sånn at jeg slår opp på en tilfeldig side, og ser hva jeg får ut av det. Eller jeg slår opp på gode vers og sånn som funker. Idag bladde jeg tilfeldig opp på lignelsen om Jesus som går på vannet (matt 14, 22-33). Okei, tenkte jeg, gammelt nytt, søndagsskolevise osv, den kan vel ikke gi meg noe. Men jeg leste gjennom den likevel. Og det var litt sånn aha å lese poenget:

"Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: "Herre, frels meg!" Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham. "Så lite tro du har!" sa han. "Hvorfor tvilte du?" Så steg de opp i båten, og vinden stilnet."

Er det ikke dette det jeg lette etter da? Bevis på at jeg klarer meg uansett, så lenge jeg tror. I den store sammenhengen blir det å stryke eller stå på en eksamen litt ubetydelig, egentlig. Uansett hva som skjer, når det stormer som verst, er jeg likevel trygg, og jeg kommer til å klare meg uansett. En fin tanke! Og så slipper jeg å kave og øse meg opp til eksamen. Enten så går det, eller så går det ikke.
Big deal.