Kyoto, og fortsettelsen av Tokyo. Eller KyoTokyo.

Sitter inne i den knøttlille leiligheten til tor olav. Det er kveld, kanskje er det rundt 27 grader ute. Vinduet står oppe med myggnetting mot insektene, og viften durer for fullt bak meg, likevel svetter jeg og er kjempevarm. Tor Olav overnatter hos kjæresten sin, så jeg har hele sulamitten for meg selv. Life is good!

I morges kom vi hjem med nattbuss etter å ha vært tre dager i Kyoto. Det jeg forbinder mest med den byen, bortsett fra den berømte kyoto-avtalen, er templer. Det kryr av dem! Ganske mektige bygg egentlig, fascinerende å tenke på hvordan det var når disse ble bygd og bygninger flest var lave, små og kjedelige. Nesten, da.
Det mest imponerende var kanskje verdens største trebygning, et enormt reisverk, og midt inne i den sto en 16 meter høy buddha. Sykt stor! Hvert nesebor for eksempel, var stort nok til at et barn på 7-8 år kunne krype gjennom det.

Vi så også en geisha i gion-delen av kyoto, som er et sted kjent for geishaer, men det er visstnok sjeldent å se en geisha fordi de stort sett holder seg inne. På dag nr to fikk vi føle at det egentlig er regntid, det DATT ned med regn i ca en time. Vi satt inne på en kafe da det begynte, og drøyde lenge før vi til slutt fant ut at vi måtte bare komme oss hjem. Det var som å stå i dusjen! Folk kikket rart på oss der vi trippet bortover veien under paraplyer som ikke hjalp det grann mens folk søkte ly under tak. Noen vestlige turister tok til og med bilde av oss. Er vel ikke så uvanlig å se folk våge seg ut i regnvær?? Dumme feige turister, sier jeg.

Både tor olav sin leilighet og det huset vi bodde i når vi var i kyoto er i japansk stil. Det vil si at vi spiser, sitter og sover på gulvet. Det funker kjempefint! Ligger på en tynn tynn madrass, og sitter med beina i kors ved bordet. Jeg har lært en god del av hva som er nødvendige og unødvendige ting i livet mens jeg har vært her, og det å ha store hus overlesset med masse ting er i hvertfall ikke en av de nødvendige! Det er faktisk befriende å kunne være i et rom med masse gulvplass og lite dill på veggene.

I Shibuya, som er en bydel i Tokyo, og kanskje den største (den eller Shinjuku), er det et syvetasjers kjøpesenter bare for jenter!
Jenteklær, sminke og kosmetikk, vesker, sko, undertøy, badetøy. Jeg som egentlig ikke er så veldig jentete følte meg veldig feminin der inne. Tror nesten jeg glattet litt på skjørtet og tvinnet på en hårlokk der jeg gikk. Og Britney Spears og Mariah Carey pleier visst å gå amok her når de er i tokyo. De om det.

Jeg har lagt merke til masse rare kuriositeter ved japansk kultur og hverdag, har snart en lang liste over ting som fascinerer meg. Kanskje legger jeg den ut på bloggen når jeg kommer hjem igjen.
Når jeg er her, merker jeg at jeg er europeer mer enn noe annet. Japan er et fint land og det er ufattelig mye bra ved det, men det gir meg ingen hjemmefølelse. Jeg savner europa, ikke så mye stavanger som kanskje paris. Og det sier jeg, som knapt har vært her i en uke og ennå ikke har flyttet til paris. Bortskjemt, Kathrine, det er det du er.

Men kanskje er jeg bare litt hjemmekjær? Og hjemme per definisjon er ikke knyttet til et bestemt sted, men heller en måte å leve på.